«Do it faster, or you will die»

Ida Skaar kaver i det iskalde vannet. Hun må opp av isen raskt, hypotermien vil sette inn på bare noen få minutter. Nå er det under kontrollerte former, men øvelsen gjøres for å forberede studentene på hva som kan skje på Svalbard. Hva som faktisk skjer med ujevne mellomrom. Do it faster, or you will die, sier den tyske instruktøren rolig. Ida må jobbe hardere for å komme seg opp. Bruke ispigger og bevegelser slik hun har lært. Og så er hun oppe. Og adrenalinet kicker inn.

For en som aldri har opplevd mørketiden i nord, fortoner fraværet av sollys seg som noe ganske abstrakt. Det er da mørkt i Oslo også om vinteren, tenker vi. Men mørketeppet som hviler over Longyearbyen i januar, er der på alvor. Her er det mørkt. Det er bare natt.

Vi står i et omkledningsrom på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), og får utdelt varme klær. Det er av med den pysete vinterjakka som virket så altfor varm der hjemme, og på med en polstret scooterdress av typen enorm. Etter anbefalinger av en skjeggete professor med is i blodårene knekker vi opp varmeposer og plasserer i hansker og støvler.

Ida Skaar, Robin Zweigel og de andre ferske studentene på UNIS skal på obligatorisk overlevelseskurs i nattemørket. De skal lære om snøskred, jordskred og hvordan man kommer seg opp av vannet om isen knekker under føttene dine. I det alle kler seg i de varme klærene og laster geværer, utstyr og bager inn i den militærliknende bilen som skal ta oss ut i mørket råder en nervøs og spent stillhet.

En stillhet som i løpet av dagen og månedene skal avløses av adrenalin, nye vennskap, unike opplevelser og en helt ny forståelse av hvordan vi mennesker faktisk er en del av naturen rundt oss.

 

Ida og Robin er studenter ved Universitetet i Oslo, og ett av semesterne tar de på UNIS. På Svalbard er du i naturen hele tiden. Det lunter små, rare reinsdyr rundt midt i byen. Ryper og sjøfugl, sel og hval er rett utenfor stuedøra. Og når standardutrustningen for reiser utenfor det lille sentrumsområdet innebærer en svær rifle får man også en påminnelse om hvor brutal naturen kan være. Det er litt flere isbjørner enn fastboende mennesker på øya.

Opplevelsene står i kø


(VIDEO UNIS STUDENTMILJØ)

Is, hav og lys
Vi møter Robin igjen i april. Det er ikke lenger en tilbakeholden fersking som møter oss. Rifla henger på ryggen som den naturligste ting, og frostskjegget smiler han til oss i det han kommer bort til snøscooteren. At det her er hverdagen min, er helt vilt, sier han og ser utover landskapet.

Sollyset har kommet tilbake igjen, og selv om det er minst like kaldt som i mørketiden, kjennes det klarere i luften. Kanskje er det fordi det bikker 20 minusgrader. Vi skal være med Robin ut på en isbre en times scootertur ut i intet. I en lang kolonne freser vi innover i høy fart, og for en utenforstående er det lett å kjenne hvor trygge studentene har blitt både på hverandre og naturen. Man finner hverandre her.

Robin er opptatt med feltundersøkelser hele dagen. I pausene er lekeslossing på isbréen en utbredt aktivitet, og en av professorene forteller oss at aktiv lek er viktig for å holde sirkulasjonen i gang.


(VIDEO UNIS SNØSCOOTER)

På M/S Polarsyssel finner vi Ida. Polarsyssel er et enormt forskningskip som hører hjemme hos Sysselmannen på Svalbard. Ida og hennes medstudenter tar vann- og planktonprøver som de skal ta med seg inn på universitetsområdet senere.

(VIDEO UNIS BIOLOGI)

Ida og Robin har fått forske, lære og leve på Svalbard i et halvt år. En tid med ekstreme opplevelser få er forunt. En nærhet til naturen, påvirkningskraften vi mennesker har på livet rundt oss og sårbarheten til det livet som er her står igjen som en viktig lærdom. Men også de tette båndene som knyttes blant mennesker som samles langt hjemmefra.

Og de kan begge trygt anbefale andre å sette kursen nordover.